Til nå...

Hei, til nå har det vært labert med historier om graviditeten vår, men nå skal du se at det tar seg opp.

Mat. Tja, her går det noenlunde i det vanlige...eller...nei. I løpet av sommeren har vi hatt en liten endring i livsstil, spesielt i matveien. Vi, eller mer riktig, min kjære, la om til et såkalt lavkarbosystem. Noe jeg ikke hadde noe i veien med da det inneholder masse fett og kjøtt, jeg digger det!
Men nå...nå går det litt overalt...det man har lyst på spiser man.
Mitt første møte med dette var da jeg våknet opp tidlig en tirsdags morgen, sa hei til min kjære, som normalt ikke er noen morgenfugl, før jeg så skulle stå opp.

'Frukstsalat! Det høres godt ut ikke sant?'

I overraskelse over at hun i det hele tatt snakket til meg så kledde jeg på meg og dro på butikken. Fruktsalat.
I tiden etter fruktsalaten har jeg gått å ventet på den store snakkisen 'dilla'. Jeg har hørt så mangt om den, den 'dilla' kvinnene får når de er gravide, jeg har gledet meg til den når jeg har hørt på hva slags ting de har fått 'dilla' på; lakris, sjokade, leverpostei, knekkebrød, sand, asfalt, bergens tidene...
Jeg har gledet meg til å måtte stå opp midt på natten (selv om jeg håper det ikke skjer) for å dra på nærmeste bensinstasjon, for at min kjære bare må ha noe.
Med en liten skuffelse må jeg si at den dilla ikke har slått rot i noe spesielt. På en annen side alt som man bare plutselig må ha...må ha en sjokolade, må ha en klementin, osv. er der til de grader.

Så sånn har vi det på den fronten. Å ja, én liten ting til, hun kan ikke lage varme retter lenger...

17+2

Jeg skal bli pappa!!

Hei!

Tiden for nytt innlegg er kommet. Det er nå gått ganske nøyaktig én måned siden jeg skrev første innlegget. Mye har skjedd siden den tid, men én ting er den samme, jeg skal fortsatt bli pappa.
Denne innlegget skal handle om da jeg måtte fortelle. Jeg må bare være klar på at dette er min beretning og oppfatning om hvordan det føltes. Men jeg tror min kjære er enig i det meste.

Den dagen jeg fikk vite om graviditeten "vår" så skulle jeg som nevnt se kamp med noen kompiser, og hver gang jeg åpnet munnen så kom det en kløe over stemmebåndet mitt som helt tydelig ville ut med det, men jeg klarte å holde meg. Noe jeg er glad for den dag idag.

Min kjære og jeg ble enige da vi gikk at vi skulle vente litt, vanskelig som det var, men vi ville være litt mer sikker på at dette kom til å gå bra. I tillegg så har jeg en høst med mye på plakaten og hvis vi skulle få det som vi ville, nemlig å si det sammen, så måtte vi vente litt. Men vi ble enige om at hvis det nødet så kunne vi velge én person hver. Jeg valgte til slutt å si det til en god venninne, som vi begge har godt kjennskap til, da vi kom til å tilbringe mye tid sammen fremover. Det er en stund siden nå, så det er ikke sikkert det er ordrett, men slik "sa" jeg det for første gang;

"Du!? Jeg må fortelle deg noe. Det er i grunn ganske morsomt...jeg skal bli pappa..."

Følelsen som bredde seg i kroppen min var enorm! I det jeg bestemte meg for å fortelle det begynte jeg å skjelve, men da jeg hadde sagt det ristet jeg. Jeg måtte opp å stå, gå litt rundt, det ble med ett litt mer ekte.
Jeg hadde sagt det. Det var godt, rart og mye mer jeg ikke klarer å sette ord på. Nå var det bare å fortelle blivende besteforeldre.

Å fortelle foreldre at de nå skal bli besteforeldre er en snodig ting, i alle fall med tanke på at ingen av våre foreldre er besteforeldre fra før. Vi hadde snakket om hvordan vi trodde de kom til å ta det, og det viste seg at i to av fire tilfeller stemte det ganske så riktig. Da våre foreldre i bunn å grunn er ganske like på visse ting så tenkte vi at det var to ting som kom til å skje; den ene var at to kom til å bli stille, og den andre var at to kom til å bli ivrige.
Vi hadde rett om mine, mens hennes foreldre byttet roller.

I skrivende stund har det vært mange strikkende stunder. De ble med andre ord veldig glade på våre vegne, noe som vi igjen ble glade for.

Vi er nå 15+3 uker på vei.

Jeg skal bli pappa!

Hei.

Dette er det første innlegget i en serie jeg håper det blir mange av.

Søndag 19. september skulle bli en flott dag. Jeg skulle se til nå sesongens største kamp. Planen var å møte venner og se den sammen. Det gikk greit. Planen var å engasjere meg og kunne diskutere den i ettertid. Det gikk ikke så greit.

Fordi jeg tidligere den morgenen hadde fått den nyheten som man aldri er klar for;
jeg skulle bli pappa!
Kampen har jeg for lengst glemt, alt jeg klarte å tenke på var at det var planlagt at vi skulle se den, så det måtte skje. Alle andre tanker som kom og gikk har jeg den dag idag ikke helt kontroll på, men de spant rundt én spesifikk ting;
jeg skulle bli pappa!

Jeg lå halvveis våken i senga da min kjære kom stille inn og satte seg på sengen. Hun var snill nok til å vente et øyeblikk til jeg fikk summet meg, og da hun sa det hadde jeg allerede visst det noen sekunder. Hele følelsen var i rommet. En litt trykkende og kvelende følelse.
Hjertet mitt dunket, det banket, det hamret!
Min kjære var redd, tydelig redd for min reaksjon. Som om hun trodde jeg skulle ta sats og løpe ut fra soverommet. Jeg har hørt at noe liknende har skjedd i min familie. Men jeg forholdt meg rolig utenpå.
Vi snakket litt. Jeg dro på kamp. Tankene fløy.

I bunn og grunn var jeg rolig, hjertet hamret, men jeg var rolig.
Senere samme dag, det vil si på kvelden gikk vi...vi gikk lenge...
Vi pratet mye som har med barn og gjøre, spesielt økonomi.
Men vi ble enige, vi skulle gå "all in!"

Avgjørelsen var tatt, jeg skulle bli pappa, det skal jeg fortsatt.

Det er også derfor jeg vil skrive denne bloggen, for å skrive litt om mine opplevelser rundt det å skulle bli far.
Jeg har lyst å dele mine erfaringer, om det skulle være frustrasjon eller glede. Om ting og tang som dukker opp og jeg lurer på. Jeg håper det er andre som kanskje kan dele noen av sine erfaringer eller komme med gode råd.

Til slutt, i skrivende stund, er vi 11+3 uker på vei.

Ha en fortsatt god kveld til dere som leser dette.