Hei.
Dette er det første innlegget i en serie jeg håper det blir mange av.
Søndag 19. september skulle bli en flott dag. Jeg skulle se til nå sesongens største kamp. Planen var å møte venner og se den sammen. Det gikk greit. Planen var å engasjere meg og kunne diskutere den i ettertid. Det gikk ikke så greit.
Fordi jeg tidligere den morgenen hadde fått den nyheten som man aldri er klar for;
jeg skulle bli pappa!
Kampen har jeg for lengst glemt, alt jeg klarte å tenke på var at det var planlagt at vi skulle se den, så det måtte skje. Alle andre tanker som kom og gikk har jeg den dag idag ikke helt kontroll på, men de spant rundt én spesifikk ting;
jeg skulle bli pappa!
Jeg lå halvveis våken i senga da min kjære kom stille inn og satte seg på sengen. Hun var snill nok til å vente et øyeblikk til jeg fikk summet meg, og da hun sa det hadde jeg allerede visst det noen sekunder. Hele følelsen var i rommet. En litt trykkende og kvelende følelse.
Hjertet mitt dunket, det banket, det hamret!
Min kjære var redd, tydelig redd for min reaksjon. Som om hun trodde jeg skulle ta sats og løpe ut fra soverommet. Jeg har hørt at noe liknende har skjedd i min familie. Men jeg forholdt meg rolig utenpå.
Vi snakket litt. Jeg dro på kamp. Tankene fløy.
I bunn og grunn var jeg rolig, hjertet hamret, men jeg var rolig.
Senere samme dag, det vil si på kvelden gikk vi...vi gikk lenge...
Vi pratet mye som har med barn og gjøre, spesielt økonomi.
Men vi ble enige, vi skulle gå "all in!"
Avgjørelsen var tatt, jeg skulle bli pappa, det skal jeg fortsatt.
Det er også derfor jeg vil skrive denne bloggen, for å skrive litt om mine opplevelser rundt det å skulle bli far.
Jeg har lyst å dele mine erfaringer, om det skulle være frustrasjon eller glede. Om ting og tang som dukker opp og jeg lurer på. Jeg håper det er andre som kanskje kan dele noen av sine erfaringer eller komme med gode råd.
Til slutt, i skrivende stund, er vi 11+3 uker på vei.
Ha en fortsatt god kveld til dere som leser dette.
